Med bakgrunn i informasjonsmateriell om mastekonstruksjoner, erfaringer og råteundersøkelse, vurdering av kritiske punkt ved råteskade og analyse av miljøets påvirkning på råtehastigheten, viser det seg at råtens utvikling i stor grad bestemmes av sammenføyningsmetode, forankringstype og fundamentering.

Kontroll bør også utføres der hvor knekkspenningene, bøyespenningene og skjærspenningene er størst og dermed kritisk ved råteangrep i ulike konstruksjoner. Stolper med fjellstag og bolting av mastefot har ofte råte i "rotenden" og ved boltehullene for stagfestene. Stolper med fundamentering i jordsmonn og skoring av oppgravd og lite drenerende masse har erfaringsmessig mest råte i jordbandet, men råten kan trekke et par meter oppover i stolpen. Prinsipielt kan skadegrensen angis som at opptredende spenning skal være mindre enn trefibrenes fasthet. Den forventede levetiden blir kortest når det i beregningen foretas en forenkling der en setter at stolpens tverrsnitt er et rør med minste registrerte skalltykkelse. En modell for beregning av råteutviklingen skiller klart mellom ulike klimatiske områder, og viser tydelig gevinsten ved å utføre nøyaktig kontroll med registrering av råtelommer og fiberstyrke.

Tilgjengelig kun i nedlastbar (pdf) utgave.